Synes du det er for mye lyd i kinosalen?

Du er slett ikke alene. Kinoer over hele verden får henvendelser fra kunder som synes lyden er for høy. Denne artikkelen forklarer litt om hvorfor kinoen ikke bare kan sette ned lyden.

 

Alle bildene og all lyd på en film er nøye planlagt av filmskaperen

Alle bildene og all lyd på en film er nøye planlagt for å gi kinogjengeren den tilsiktede opplevelsen. På lydsiden finnes det blant annet en felles referanse for lydnivå slik at filmskaperne på forhånd kan vite hvilket lydnivå de ulike scenene vil ha i kinosalen. Kinoens oppgave er å gjengi lyd og bilde nøytralt slik filmskaperne har skapt sitt verk. En forutsetning er selvsagt at kinoen har et lydanlegg og en akustikk som er i stand til å gjengi lyden slik den er laget. Et dårlig lydanlegg vil forvrenge lyden, og denne forvrengningen kan være ubehagelig.

Man skal høre hva som blir sagt

Hvis du ser en person i nærbilde, og vedkommende snakker normalt, vil du lett kunne avgjøre om lydnivået er riktig. Om du synes skuespilleren skriker i stedet for å snakke, kan det hende at kinoen kjører lyden på et for høyt nivå. Hvis du har normal hørsel, og har problemer med å høre hva som blir sagt, kan det være at kinoen kjører med for lavt nivå.
På norske filmer må kinoen kjøre med et nivå slik at alle i salen kan høre hva som blir sagt. På utenlandske filmer er tekstingen en hjelp til å oppfatte ordene, og noen synes derfor lyden kan skrus ned... Publikum kan jo lese seg til det som blir sagt.
Men for at de som vil lytte til dialogen skal oppfatte det som blir sagt i filmen må kinoen sette nivået slik filmskaperen har bestemt.

Endret lydnivå betyr endret lydbilde

Når lyden skrus opp eller ned med volumkontrollen endres ikke bare nivået på lydeffektene, men også hele lydbildet. Mange av de svake lydene kan forsvinne og balansen i lydbildet endres. Skrus nivået ned, vil det høres ut som om bassen skrus mye mer ned enn for eksempel talenivået. Du vil følgelig høre en annen lyd enn forutsatt.

Lydnivået er viktig for engasjementet i filmen

I mange filmer forekommer det scener der lyden skal være påtrengende og ubehagelig. De følelsene som lyden setter i sving er viktige virkemidler for at tilskueren skal kunne engasjere seg i filmen. Blir nivået for lavt skapes en distanse til handlingen og du blir en utenforstående betrakter til det som skjer på lerretet. Skrus lyden ned gjøres altså et stort inngrep i filmens uttrykk. Det er et av kinoens store fortrinn at du kan se filmen med den bildekomposisjonen og det lydbildet som filmskaperen møysommelig har skapt. Det er bare på kino at du kan oppleve en film på denne måten.


Det er forskjell på lydnivået fra film til film. Den norske familiefilmen Jakten på Nyresteinen (1996) hadde mye lyd, mens barnefilmen Maja Steinansikt (1997) hadde mer moderat lydbruk. Dette er subjektive opplevelser. Begge filmene er spilt inn i et Dolby Digital lydformat, men til tross for den tilsynelatende forskjellen er det slett ikke sikkert at de sterkeste lydene på Nyresteinen var sterkere enn de sterkeste lydene på Maja. Det er nemlig ikke lyden fra ett enkelt skudd eller et smell i en dør som gjør at publikum klager på lydnivået. Korte kraftige lyder kan være overraskende, men sjelden plagsomme, og de når aldri opp i et nivå som er skadelig eller overskrider smertegrensen.
Folk som overværer en rockekonsert i flere timer kan oppleve en midlertidig svekkelse av hørselen mens den som bare hører noen minutter av samme konsert ikke vil merke noe tilsvarende ubehag.

Tiden man utsettes for det høye lydtrykket er altså en viktig faktor for lydopplevelsen. I industrien har man lenge arbeidet med måling av støy over tid for å angi grenser for hva som er forsvarlig på en arbeidsplass. Det er intet som tyder på at selv de filmene med mest lyd er i nærheten av et skadelig nivå, ikke engang om du går på kino hver eneste dag. På tross av alt dette er det en utbredt oppfatning at det er for mye lyd på film. Noe må gjøres for å bedre situasjonen, men hva?

Å skru ned nivået på kino er, som tidligere beskrevet, et inngrep i filmens kunstneriske uttrykk og dermed lite ønskelig. Det er dessuten ikke riktig overfor alle dem som vil høre den riktige lyden. En metode som er forsøkt i Europa er å stille krav til hvor kraftig man får lov til å spille inn lyden. Siden det ikke er enkeltlydene som skaper problemene vil en slik metode bare bety at man begrenser filmskaperens muligheter for kreativ lydbruk, og det er ikke målet.

Det er tatt initiativ til å finne en målemetode som gjenspeiler den måten mennesker opplever den sterke filmlyden. Med en slik målemetode er det lettere å komme i dialog med de store studioene i Hollywood og alle andre studioer rundt om i verden. Forhåpentligvis kan bransjen bli enige om at hvis filmskaperne holder seg innenfor visse begrensninger så vil kinoene gjengi lyden uten å skru ned nivået, og alle blir fornøyde.

I mellomtiden må kinoene forsøke å balansere mellom det å gjengi lyden slik filmskaperne har ment og det som er et behagelig lydnivå for publikum. Av og til kan det kanskje bli litt ubehagelig for noen, men nå vet du kanskje litt mer om hvorfor det er slik.

For den teknisk interesserte:

Målinger av støy tar normalt utgangspunkt i A-veiede målinger. Erfaringsmessig har man funnet at CCIR-veiekurven, som man bruker ved innspilling på enkelte medier, er i bedre overensstemmelse med den subjektive opplevelsen av lydnivået på film. Til målingene brukes en variant av CCIR-veiingen, benevnt CCIR/ARM, med 5,6dB avvik (5,6dB lavere enn A-veiekurven ved 1kHz).


Teksten er skrevet av overingeniør i kinoteknikk, Rolv Gjestland, KKL, august 1997.
Målemetode og resultater er hentet fra "Are Movies Too Loud", Ioan Allen, Dolby Laboratories, SMPTE Film Conference, mars 1997.